Stabsøvelsene på Jæren i 1937 hadde vist at det ved et krigsutbrudd ikke var tilstrekkelig med kun en geværtropp til beskyttelse av Haugesund. Det måtte opprettes et særskilt kompani til å forsvare Haugesundshalvøya. Kommanderende general Kristian Laake krevde derfor allerede i 1938 at 3. divisjon ved IR 8 skulle bygge opp et depot i Haugesund, stort nok til å kunne mobilisere et forsterket kompani, det såkalte Haugesundskompaniet. Depotet ble lagt til Vatland i skjold og stod ferdig utrustet den 1. januar 1939.
Haugesund.
Bildesamling: MHFR
Oberst Spørck reiste bare noen måneder senere spørsmål om Haugalandet egentlig burde tilhøre 3. distriktskommando, da hele området som skulle forsvares i praksis var geografisk avskåret fra Jærenavsnittet. Geografisk sett ville det vært mer naturlig at området sorterte under 4. distriktskommando. Spørck var også kritisk til at han ved mobilisering måtte sette opp et kompani i Haugesund som egentlig var sårt tiltrengt i Stavanger. Kommanderende general Kristian Laake var delvis enig, men ble det ikke gjort endringer. Ingen av divisjonssjefene ville ha ansvaret for mer enn de allerede hadde og kommanderende general ventet på at veiutbyggingen over Kypring skulle løse konflikten, da man ville få en sterkere tilknytning til 4. distriktskommando.
Da IR 8 mobiliserte til nøytralitetsvakt ble også Haugesundskompaniet innkalt. Styrken som skulle mobiliseres besto derimot stort sett av fiskere og hele innkallingen måtte utsettes i to måneder da nesten samtlige var ute med fiskeflåten. Kompaniet hadde dermed bare vært aktive siden 27. mars 1940. De stod under ledelse av kaptein Ragnvald Westbøe som frem til januar 1940 drev en radioforretning i Haugesund. Siden januar hadde han derimot vært fulltidsbeskjeftiget med oppsetningen av Haugesundskompaniet.
Et endelig vedtak om hvor Haugesundskompaniet skulle tilhøre var enda ikke på plass da det tyske angrepet kom den 9. april. Kanskje var dette en medvirkende grunn til at oberst Spørck kun utstedte en eneste ordre til Haugesundskompaniet den 9. april før han selv evakuerte fra Stavanger. Kaptein Westbøe fikk beskjed om at han måtte klare seg selv, etter beste evne.
Westbøe beordret kompaniet i stilling ved Vardafjellet like øst for sentrum, mens han forsøkte å skaffe mer informasjon. Han visste at Spørck hadde forlatt Stavanger og da det ikke var mulig å få kontakt nordover antok han ganske riktig at også Bergen var forlatt. Westbøe innså at han befant seg i en ekstremt utsatt posisjon, alene i en kystby på Vestlandet den 9. april, uten ordre. Westbøe bestemte seg dermed for å trekke seg tilbake til Etne for å få bedre oversikt over situasjonen. Her lå de nærmest helt isolert frem til den 12. april da de endelig kontakt med norske styrker på Voss over radio. Haugesundskompaniet ble dermed underlagt 4. divisjon, akkurat slik Spørck hadde ønsket seg et år tidligere. Ikke lenge etter ankomsten i Etne kom de også i kontakt med marinen sitt personell fra gruppesentralen i Haugesund. Sjefen, kaptein Krogh, hadde også evakuert fra Haugesund den 9. april og reetablert kystvakttjenesten på Sunde i Sunnhordaland. Så fort han fikk tak i Westbøe, bestemte han seg for å slå styrken sin sammen med infanteriet, hvor de umiddelbart ble satt inn som sambandstropp.
Austri som transporterte de første soldatene til Haugesund.
Bildesamling: Erik Ettrup
Om morgenen den 9. april ringte også telefonen hos den engelske konsulen i Haugesund, George Bernardes. Han hadde kansellert påskeferien og sendt kona, Ida Nikoline «Tikken», alene til Bergen. Alle de urovekkende meldingene den siste tiden gjorde at han måtte være igjen i Haugesund og rapportere til England om mistenkelige skipsbevegelser. En telefonoppringning midt i frokosten klokken 09.30 var den første offisielle indikasjonen på problemer. Tyskerne hadde inntatt Bergen og Stavanger, de viktigste havnene nord og sør for min post. Jeg avsluttet frokosten og tok turen til konsulatet for å ringe til Stavanger og Bergen, selvfølgelig uten resultat. Det var også resultatløst å sende et kodet telegram til London. Jeg var rett og slett avstengt fra all mulig kommunikasjon med mine. Jeg begynte å forberede ødeleggelse av konfidensielle papirer.
Bernardes brukte dagen på å kvitte seg med alt som kunne være av interesse for tyskerne mens han planla sitt neste trekk. Han og kaptein Westbøe slet med det samme dilemmaet. Begge var avskåret fra sine overordnede og begge satt i en strategisk viktig by midt i skipsleden. Det var ikke lenger et spørsmål om tyskerne ville komme, men heller hvor fort de ville komme.
Bernardes fortsetter den 10. april: Jeg våknet klokken 06.00 om morgenen. Mens jeg kledde på meg og drakk morgenkaffen min, passerte et enslig tysk fly den kalde isblå april-himmelen. Jeg skal aldri glemme hvordan det var å se det ene beistet som brøt den fredelige idyllen.
Trolig ble han også informert om at de norske soldatene hadde forlatt byen. Han måtte komme seg bort og barberte derfor barten og fant noen gamle slitte klær. Med sitt britiske pass gjemt i underbuksen la han ut på landeveien som nordmann. Etter mye frem og tilbake kom han seg til Åndalsnes. Her ble han hardt skadet da tyskerne bombet byen og endte etter hvert på Ullevål sykehus i Oslo. I 1942 ble han overflyttet til et rekonvalesenthjem i Stockholm.
Det er munter stemning blant de tyske soldatene som ankom i Haugesund i april 1940.
Bilde: Ukjent/Dalane Folkemuseum
Klokken 07.00 om morgenen kommer et forsterket tysk kompani til Haugesund om bord i rutebåten Austri. Det var 3. kompani i Stavanger som hadde fått ordre om å innta Haugesund. Gefreiter Klau forteller:
”Rundt hundre norske soldater har forskanset seg i Haugesund, en liten havneby nord for Stavanger. Befolkningen her sies å være svært britiskvennlige, og vi må regne med å møte motstand. Vårt 3. Kompani forsterkes med en ekstra mitraljøse- og bombekastertropp fra Leutnant Herbecks 4. kompani. Regimentets adjutant viser oss ned i havnen til en beslaglagt båt vi skal bruke, da Haugesund kun kan nås via sjøveien. Når vi går ut av havnen blir vi beskutt av en luftvernkanon. Luftvernartilleriet har ordre om å stanse alle skip, men vi får avverget situasjonen ved å skyte opp kjenningssignal med signalpistol.
Den monotone dunkingen fra motoren er søvndyssende, og flere sover sittende mens de støtter seg på riflene sine. Natt blir til dag og klokken 07.00 legger vi til kai. Spenningen stiger mens vi foretar en siste utstyrssjekk. Et britisk fly passerer plutselig like over oss, men heldigvis ser de ikke hva som foregår på dekket på båten. Deretter går vi i land.
De første tyske soldatene marsjerte bestemt og målbevisst i land i Haugesund.
Bildesamling: Ukjent
Vi går i samlet tropp over brua og inn i sentrum, men her er det heller ingen fiender! De eneste vi treffer er nordmenn som er på vei på jobb. Noen stanser opp og ser nysgjerrig på oss. Vi er de første tyske soldatene i denne byen, og den tyske konsulen henvender seg snart til oss. Det lyser stor lykke av ansiktet hans mens han ivrig forteller at de norske styrkene har forlatt byen. Den åpne plassen hvor vi står, fylles opp med skuelystne nordmenn, så slik underholder man seg altså her. Vi stemmer i med sangen England-lied mens vi marsjerer ut i gaten. De stålbeslåtte støvlene våre smeller mot brostein og gir gjenklang mellom husene. Aldri har vi sunget «Wir fahren gegen Engeland» med større begeistring, og aldri har vi vist større disiplin enn her i dag. Ryktene om at vi er kommet sprer seg raskere enn en skogbrann. Det er mennesker i nærmest hvert eneste vindu, noen gjør grimaser og noen rekker tunge, men vi bryr oss ikke. Vi står utenfor politikammeret, omringet av en menneskemengde. Hauptmann Spengemann og konsulen er inne og forhandler med politimesteren om overgivelse av byen.
Avtalen er på plass, og vi marsjerer mot konsulatet. Hanemarsjen gjør tydeligvis inntrykk på nordmennene og alle skvetter ut til siden når vi kommer. Dette hadde de neppe sett for seg!
– Gefreiter Klau, 3. kompani.
Les mer om hva som skjedde i Haugesund i april- og maidagene 1940 boken Håpløs kamp.
militaerhistorie.wordpress.com 