I dagene like etter invasjonen svirret det med rykter i by og bygd i Rogaland, ja over hele landet. Dette skyldtes nok både tysk og britisk propaganda, forvirrende norske radiosendinger og tysk-kontrollerte aviser. Telefonlinjene til Oslo og resten av fylket var brutt. Med mangel på skikkelig informasjon, fikk rykter god grobunn. En mengde forskjellige og ganske overbevisende rykter oppsto derfor på gatehjørner og torg hvor folk samlet seg. Man ønsket så gjerne at de allierte skulle komme og frigjøre Norge og kaste tyskerne på sjøen. Folkesnakket gikk og ryktene økte i omfang og usaklighet.
Da folk våknet 10. april, dagen derpå, var det nok med et inderlig håp om at noe slikt måtte skje, på den ene eller andre måten. Da det siste ryktet begynte å svirre utpå formiddagen, hadde det allerede god grobunn i en nyhetshungrig og forvirret befolkning. Skolene var stengt og det samme var en mengde arbeidsplasser. Folk hadde derfor søkt ut på gatene og de sedvanlige samlingsplassene, sultne på nyheter. I Stavanger begynte et rykte å spre seg som ild i tørt gress utpå formiddagen, rundt 11-tiden.
Myndighetene skulle ha gitt ordre til at byen måtte evakueres innen klokken 12.00. Like etter hadde ryktet fått enda mer konkret form: Britiske flåtestyrker lå like utenfor kysten og et bombardement av byen ville starte klokken 12.00. Folk kikket først spørrende på hverandre, før man gikk hver til sitt. Det var bedre å ta tvil til gode enn å bli et offer for krigføringen. Krig var nytt for beboerne i Stavanger, men de fleste hadde friskt i minne den nådeløse krigføringen under 1. verdenskrig. I tillegg hadde det de siste årene vært mange militære øvelser i Stavangerområdet, hvor det nettopp var satt stort fokus på evakuering og tvangsevakuering. Øvelsene gikk ofte ut på at en fiendtlig styrke hadde satt seg fast på Sola, og så ble de bombet av den andre part.
Det sivile luftvern sin evakueringsplan var kjent blant folk, den 10. april ble den nærmest fremtvunget og delvis iverksatt, selv om myndighetene prøvde å stanse flukten.
Bilde: Statsarkivet i Stavanger
Her var det bare å komme seg unna. Folk kom seg hjem, pakket det mest nødvendige og forsøkte å komme seg ut av byen, først rolig og under ordnede forhold, men dette gled raskt over i en panikkartet flukt. Butikkene, kontorene og kafeene ble stengt i hui og hast. Boliger ble tømt for folk. Det ble et kappløp om å komme seg raskest mulig ut av byen.
Helge Monstad opplevde det som foregikk som veldig skremmende. «Over radio kom forskjellige meldinger om hvordan byens befolkning skulle forholde seg. Men ryktene florerte, og folk var i villrede. Noen rykter gikk ut på at folk måtte komme seg ut av byen. Andre igjen gikk på at folk måtte holde seg i ro. Dette ga utslag i fullstendig forvirring, og skapte panikkstemning. Det som skjedde var at folk strømmet til kaiene for å finne båter som kunne frakte dem mot ryfylkeøyene, eller de som valgte landeveien utover mot Jæren.
Mor visste hvor vi skulle ta veien. Det måtte bli å søke ly hos våre slektninger på Åmøy. Far var kommet hjem fra arbeid for å lose oss ned til Jorenholms-kaien hvor melkeruten, motorskøyta «Tom,» hadde sin faste plass. På veien mot kaien gikk en bred strøm av folk, gamle og unge med barnevogner, sykler og håndkjerrer, nedlesset med sengetøy, kjøkkenutstyr og andre nødvendigheter. Her lå fjordebåtene klar for avgang overfylt av ventende mennesker.
Ellers gikk motorbåter av alle størrelser, skøyter og fraktefartøyer innover fjordene og utover mot øyene, fullastet med mødre med unger og utstyr.
Det var fedrene som hjalp til med dette, og med håp om at kona med ungene kom til et trygt sted hvor de kunne bli godt ivaretatt. Det var bare en ting: Ut av byen og ut av faresonen, før byen ble bombet.»
Man søkte ned til jernbanen, til rutebilstasjonen, hoppet på lastebiler og ledig plass i privatbiler. De som ikke hadde noen kjøretøy tilgjengelig, tok føttene fatt.
Nesten alt som kunne flyte ble benyttet til å forflytte folk sjøveien. Rutebåtene forlot byen smekkfulle, med store folkemengder igjen på kaien. Riskafjords båter gikk mellom Stavanger og Hommersåk i ett bankende kjør fra klokken 11.00 frem til klokken åtte på kvelden.
Også DSD sine båter gikk for fullt. Til Høgsfjord gikk både Hølefjord og Oscar II fullastet med passasjerer. Det ikke rutebåtene fikk med seg, ble ofte lastet om bord i overfylte private båter.
Flere tusen mennesker ble transportert ut av byen sjøveien og utrolig nok gikk det uten særlig problemer. Hommersåk, Høle, Ims og andre steder ble etter hvert overbefolket av flyktninger fra byen.
militaerhistorie.wordpress.com 