Artikkel 15 – 13. april – Fjellmarsjen

Innledning

9. april var knapt kommet til ende før tankene hos oberst Gunnar Spørck begynte å kretse om å forflytte alle avdelingene til Setesdal. Han satt nå i Oltedal, mobiliseringen av styrker fra

IR 8 var begynt, men det var ingen stridskontakt mellom nordmenn og tyskere. Spørck gjorde ingen fremstøt for å finne ut hva tyskerne drev på med. I møte med sine underlagte sjefer ble forflytning til Setesdal luftet. Bataljonssjefen for Bn 1/IR 8, major Brandt, erklærte seg uenig.

Tyskerne på sin side hadde mer enn nok med å forsterke sine styrker via flyplassen og gjorde heller ingen fremstøt for å finne ut hvor det eventuelt var noen norske styrker. Deres oppmerksomhet var konsentrert om flyplassen og Stavanger by. Uten noen ide om hvordan han nå skulle føre strid, ringte han til generalmajor Liljedahl med spørsmål om han skulle forflytte alle soldatene til Evje. Svaret var passelig kryptisk: Hvis forpleining og underbringelse tillater det, så bli hvor De er. I hvert fall må rogalendingene bli igjen.

Soldatene i Dirdal i kø for varm mat.
Bilde: Forsvarsmuseet

Planlegging for forflytning fortsatte imidlertid, basert på hans oppfatninger om stor tysk overlegenhet, ingen skog som ga skjul mot tysk luftherredømme, IR 2 mannskapenes uegnethet til kamp i fjellende og kun en slagsdags ammunisjon. Det siste var ikke riktig. Her var mer. Om kvelden 10. april ga han ordre om forflytning som skulle skje den 12. april etter mørkets frembrudd, men ordren måtte trekkes tilbake. Vegen over Tronåsen ble nå ansett som ufremkommelig, og tyske styrker hadde nådd Klungland – Helleland.

Spørck hadde egentlig fått en slags ny sjanse til forsvar av Nord-Jæren, nå også med nymobiliserte avdelinger. Han så det imidlertid ikke slik.

Soldatene gjør seg klar til fjellmarsjen med varme klær og ski. Personen til høyre fletter seg hjemmelagede truger av kvister.
Bilde: Statsarkivet i Stavanger

Planlegging for fjellmarsj

Han hadde fremdeles ingen tanke om å oppta kamp med tyskerne i Rogaland. Mangel på overbevisning, mangel på søvn, tysk luftherredømme og en følelse av underlegenhet mot en stormakt var alle elementer som fremmet hans defaitistiske holdning. Han fortsatte arbeidet med forflytning til Setesdal, men nå ved en fjellmarsj på ski og til fots over et av de villeste høyfjellspartier i Sør-Norge. Ryktet om dette nådde Brandt. Han drøftet med sin adjutant Per Hovda hva de skulle gjøre hvis Spørck mente alvor, noe Brandt fikk vite av Spørck selv i et møte om morgenen den 13. april. Brandt sa at marsjen var lite gjennomtenkt. Da Per Hovda, tok opp spørsmålet om alt som måtte bli igjen og nevnte Armfeldts felttog, ble han bedt om å forlate møtet. (Dette er Per Hovda som på 1990-tallet ble landskjent da han sto i spissen for eldreopprøret). Armfeldts tilbaketrekning over høyfjellet i Trøndelag i snøstorm var kjent. Av 6000 soldater omkom om lag halvparten, og 600 ble krøplinger for livet. Spørcks planlegging og den delvise gjennomføringen av fjellmarsjen, står igjen som en av de mest merkverdige og rare fortellinger fra felttoget i Norge i 1940.

 

Marsjen

Marsjen skulle starte den 13. april med første kolonne fra Øvstebø. De to neste kolonnene skulle følge etter, hver med en dags mellomrom. Alle disse tilhørte IR 2. Etter disse, skulle IR 8 avdelingene følge på. Nå startet et hektisk arbeid. Utrustningen skulle være feltflaske, et undertøyskift, sovepose, ullteppe, personlige våpen og ammunisjon. Marsjen skulle skje i mørket på grunn av faren for luftangrep. Soldatene startet arbeid med å lage truger, skaffe seg ski og hvite kamuflasjetrekk. De som ikke var i stand til å være med, skulle etterlates. Den første kolonnen ble ledet av Spørck selv og sjefen for IR 2 bataljonen, major Lorange. Det kan nesten sammenlignes med kapteinen som forlater skipet i havsnød som førstemann.

Soldater fra IR 2 med hjemmelagede hvite kamuflasjedrakter klar for avmarsj.
Bildesamling: Per Ingeberg

Marsjen viste seg å bli et slit i forferdelig vær og med vanskelige føreforhold. Flere soldater maktet ikke anstrengelsene og returnerte. De fremste nådde Valevatn og Fidjeland etter at det var bevilget ekstra hvile under marsjen. Om marsjen hadde fortsatt, ville det i beste fall vært færre som kom frem enn de som startet. I verste fall kunne det endt med en tragedie. Uten sitt tunge utstyr, kun med gevær og noen patroner, ville det uansett tatt tid før avdelingene kunne vært reorganisert.

Mandag 16. april kl. 1400 ble det en dramatisk endring i situasjonen. Spørck fikk melding om at alle styrkene i Setesdal hadde kapitulert. Han stoppet umiddelbart videre fremmarsj. Troppene skulle vende tilbake til Dirdal.

 

Major Fredrik Oscar Brandt

Brandt kunne vurdere skimarsjer. Det gikk gjetord om hans ledelse av Garnisonen i Sør-Varangers vintermarsj tur-retur Kirkenes-Alta i 1927. Han ble imidlertid ikke konsultert av Spørck. Han bestemte seg for å ta opp kampen mot tyskerne, vel vitende om Spørcks ordre om fjellmarsj. Spørcks adjutant ble personlig orientert om dette av Brandt, men ble bedt om ikke å underrette obersten før senere. Tidsforsinkelsen var viktig for Brandt som visste godt at han nå brøt en ordre. Han kunne bli fratatt kommandoen hvis han ikke skapte en fullbyrdet kjensgjerning som kamp mot tyskerne ville være. Under Brandts ledelse ble det nå endelig kjempet mot tyskerne i Rogaland. General Liljedahl sier at majoren optok et forsvar som omsider skapte en hederlig sortie for Jærentroppene ut av den vanskelige situasjonen.

Slitne soldater på vei tilbake ned Hunnedalen.
Bildesamling: Per Ingeberg

Etter kapitulasjonen i Setesdal, hadde Spørck valget mellom å fortsette den kampen som Brandt hadde startet, eller gi opp. Han valgte å kjempe. Inntil 17. april hadde han ikke hatt noen tanker om hvordan dette skulle skje. Besettelsen om å forsterke generalens styrker i Setesdal hadde tatt hele hans tid. Nå måtte han begynne å tenke på hvordan han skulle bruke IR 2- og IR 8-bataljonene i en forsvarskamp. Særdeles kritisk og verdifull tid til handling var gått tapt, kun med utslitte avdelinger som resultat.

Militærhistorisk forening Rogaland (MHFR) har behandlet planleggingen og gjennomføringen av fjellmarsjen på en grundig måte i boken Håpløs kamp, utgitt i 2016.