Etter at oberst Spørck hadde forlatt avsnittet, kunne en oppglødd major Brandt fortelle sin nestkommanderende kaptein Olaf Trygve Klunderud; ”I dag flykter regimentsjefen og IR 2 østover.Nå er det meg som er sjef, og nå skal vi sloss.”
Planen til Brandt var å rykke frem til Ålgård og Figgjo og besette og befeste stedet. Det samme i sør, ved Vikeså. Den indre veien skulle stenges for tysk ferdsel, mens man hver kveld skulle sende sterke patruljer ut på Jæren for å forstyrre både tysk tilstedeværelse og transport. Man regnet ikke med umiddelbar hjelp fra britene og ønsket derfor å binde så store tyske styrker som mulig, slik at de ikke kunne brukes på andre frontavsnitt i Norge. Da kompanisjefene i IR 8 ble orientert om majorens planer var det stor enighet fra første stund. Mange av dem hadde vært frustrert over den passive holdningen til oberst Spørck, som ikke ville forsvare hjemstedet deres.
Natt til 15. april rykket derfor 1. kompani/IR8 inn mot Ålgård, hvor sikret stedet med en mengde vaktposter og maskingevær- og mitraljøsestillinger som dekket alle stedene hvor fienden kunne rykke frem. Enhver vei til og fra Ålgård og Figgjo ble stengt og sikret. Klunderud som nå betegnet seg som ”Den militære sjef på Ålgård” følte at stedet var så godt sikret som det kunne bli og de norske styrkene klar til å møte de tyske angrep som sannsynligvis måtte komme.
Leif Sømme.
Bildesamling: Jenni-Karin Sømme
Fenrik Sømme og laget hans ble deretter beordret nordover mot Figgjo. Her hadde de fått ordre om å sprenge broen som krysset elven ved ullvarefabrikken DFU Figgjo. Samtidig skulle hovedveien like ved broen og andre steder sprenges. Disse lokalitetene ble sprengt grytidlig om morgenen 15. april. Broen over elven ved DFU Figgjo ble bare delvis ødelagt, da deler av sprengstoffet falt ned i elven. Bare den østligste delen av broen, et eneste brokar, ble skadet. Jernbanelinjen ble også ødelagt og i tillegg ble telefonledningene på linjen nordover mot Sandnes ødelagt ved at man klippet ned og fjernet lengre stykker av ledningene.
Etter at disse sprengningene var utført fortsatte laget nordover og etablerte en kontrollpost like nedenfor den gamle skolen på Bråstein. Etter å ha sondert terrenget og fått maskingeværet på plass nede ved veien, fant soldatene seg til rette i skolehuset og i kjelleren på nabohuset, like nord av den gamle skolen. Til enhver tid var vaktposten bemannet.
Bråstein skole like før krigen.
Bilde: Jærmuseet
Litt utpå formiddagen, litt før klokken 13, hørte vaktene på Bråstein en bil som nærmet seg fra nord. De norske soldatene gjorde seg klar i stillingene. Sømme sto klar med maskingeværet ladet. Det var en sivil drosjebil som kom kjørende, det kunne se ut en Plymouth og Sømme syns å skimte fire sivilister ombord. Det hadde jo i dagene etter invasjonen strømmet på med nordmenn som ønsket å bli en del av de norske styrkene, i tillegg til folk som evakuerte ut av Stavanger og Sandnes. I det Sømme gikk ut i veien for å stoppe bilen, så han en tysk uniform og det virket som om passasjerene grep etter våpen. Han løfter raskt Madsen maskingeværet, siktet på passasjeren i høyre fremsete og ropte høyt og tydelig ”Hands up!”. De fire tyskerne i bilen så til sin store skrekk at de ikke bare hadde en norsk offiser som pekte på dem med et maskingevær, men også flere soldater som sto med våpnene klar ved siden av veien. De ga dermed opp uten kamp, lot våpnene falle og strakte hendene i været.
I Plymouthen satt tre sivilkledde tyskere og en offiser i uniform. Det viste seg å være Oberleutnant Clemm von Hohenberg, Feldwebel Waldemar Strak og underoffiserene Karl Behrens og Albert Eisterhues. Oberleutnant Clemm von Hohenberg var sjef for 4. Kompanie, Infanterieregiment 193. Fenrik Sømme hadde ikke bare tatt de norske styrkene sine første tyske fanger, men også en av de få kompanisjefene tyskerne hadde i distriktet!
Etter å ha blitt ransaket fikk fangene bind foran øynene og ble kjørt med lastebil sørover mot Figgjo, til sprengningsstedet. Her ble de på ny visitert, før de ble beordret å marsjere videre mot Ålgård på jernbanelinjen, stadig vekk med norske bajonetter truende i ryggen.
Arket med navn på de tyske fangene som Sømme hadde tatt på Bråstein, som ble sendt til Klunderud på Ålgård.
Bilde: Riksarkivet
Tilbake på Ålgård satt Klunderud seg til og skrev en innstilling til forfremmelse av fenrik Leif Sømme. Selv beholdt han en pistol den tyske offiseren hadde hatt med seg. Samtidig grublet han over tyskernes neste trekk. De ville garantert etterlyse soldatene og raskt skjønne at de måtte være tatt til fange av nordmennene. Spørsmålet var nå ikke om, men hvor og når responsen ville komme og hvor massiv ville den bli?
Det major Brandt og de norske styrkene ikke vet, er at tyskerne på dette tidspunktet er på sitt svakeste. Oberst von Beeren har nemlig akkurat fått beskjed fra armeoverkommandoen i Oslo om at hans tredje bataljon, III. Infanterieregiment193, må avgis til Bergen umiddelbart. På formiddagen bruker tyskerne ti Heinkel He 59 sjøfly for å flytte et kompani fra Stavanger til Bergen. Etter å ha avgitt disse styrkene melder von Beeren til General Falkenhorst at han ikke lenger er i stand til å holde Sola flyplass, dersom britene angriper.
von Beeren var dypt bekymret for situasjonen på Sola. Den 16. april sier han i et telegram til armegruppen i Oslo at han ikke lenger er i stand til å beskytte flyplassen, forsterkninger må på plass umiddelbart.
Bilde: NARA, National Archives
I boken Håpløs Kamp, utgitt i 2016, skildres besettelsen av Ålgård og Figgjo 15. april, med ytterligere detaljer.
militaerhistorie.wordpress.com 