Natt til 14. april sov Chief of the Imperial General Staff, øverste sjef over den britiske hær, General Edmund Ironside på sin feltseng i War Office i London. Klokken to hadde han blitt vekket av marineminister Churchill, som forklarte at marinene skulle angripe Trondheim. Nå behøvde han soldater til å starte en knipetangmanøver fra Namsos og Åndalsnes. På tross av Ironside’s protester om mangel på soldater og utstyr, forlangt Churchill at styrker allerede på vei til Narvik skulle brukes. Operasjonen hadde allerede kommet så langt i Churchills hode at det var for sent å stoppe nå, den hadde til og med fått navn – Operation Hammer.
Ordre til 107 Squadron RAF om å bombe Sola flyplass forut for HMS Suffolk sitt bombardement.
Bilde: The National Archives, London
For å hindre Luftwaffe i forstyrre disse landgangene, skulle RAF samtidig utføre heftige bombeangrep på Sola flyplass. Som om ikke det var nok skulle flyplassen også angripes fra sjøsiden, av britiske marineenheter. Denne operasjonen fikk navnet Operation Duck og skulle skje om morgenen 17. april. Det var krysseren HMS Suffolk som skulle beskyte flyplassen, beskyttet av jagerne HMS Kipling, Juno, Janus og Hereward. Som en forberedelse til angrepet skulle britiske bombefly samme morgen bombe flyplassen mellom klokken 03.55 og 04.30. Dette for å myke opp forsvaret og sette så mange fly som mulig ut av funksjon. Disse flyene møtte aldri opp.
HMS Suffolk og jagerne kom inn mot kysten like sør for Kvitsøy. De ble guidet til korrekt posisjon av ubåten HMS Seal, som ventet i overflateposisjon.
To Hudson bombefly kom som planlagt inn mot norskekysten klokken 03.32. Det ene flyet skulle markere rullebanene på Sola med bluss. De passerte over Suffolk og de fire jagerne før de ankom avtalt posisjon to minutter før avtalt, klokken 03.53. Det ene flyet sendte melding til Suffolk at de hadde flyplassen i sikte og var klar til å markere stedet, men fikk ingen svar. Flygeren trakk seg litt lenger vest og ventet på signal ”631” fra Suffolk. Først klokken 04.30 kom signaler og Hudson-flyet fløy inn over flyplassen hvor flygeren slapp både bomber og bluss før det trakk seg vestover for å observere. Med seg om bord hadde de en marineoffiser, slik at han kunne dirigere beskytningen fra Suffolk, ved behov. Denne oppgaven skulle nemlig det ene av to Walrus flybåter om bord på Suffolk ta seg av, etter at det ble skutt ut fra rampen. Det ble fløyet av den 28 år gamle flygeren Hugo Bracken. Den andre flybåten skulle være stand-by spotter. Samtidig som Bracken hadde motoren på maksimalt turtall, og mannen som ledet utskytningen signaliserte med flagget, la Suffolk seg over på siden i en dønning. Resultatet var at flybåten ble skutt nesten rett ned i sjøen, men spratt heldigvis i luften. Det gikk bedre med den andre utskytningen.
Det brenner godt i sjøflyhavnen i Sømmevågen der flere tyske sjøfly er truffet.
Bildesamling: MHFR
Like etter ble Hudson-flyet angrepet av en tysk Ju 88, og det utviklet seg til en heftig luftkamp sør av flyplassen. Marineoffiseren ble kastet rundt i flyet under de brå manøvrene. Etter en stund fikk de ristet tyskeren av seg og returnerte mot Suffolk. Der ble de straks beskutt av luftvernet på krysseren, som ikke brydde seg om meldingene flyet sendte. De trakk seg derfor lenger unna.
Først klokken 04.30, 40 minutter sent, startet Suffolk beskytningen av flyplassen.
Radioen om bord på Walrus’en hadde blitt ødelagt under den røffe avgangen og da Bracken begynte å rapporterte nedslagene, virket den bare av og til. Det aller viktigste målet for Suffolk var stedet hvor de to rullebanene krysset. Etter å ha beskutt flyplassen i over en og en halv time, ble kanonaden avsluttet klokken 06.06, etter å ha vekket folk på hele Nordjæren. Suffolk hadde avfyrt 217 granater mot flyplassen. På grunn av motlys og dårlig radioforbindelse med observatørflyene traff de fleste granatene nord av flyplassen. Her gjorde de mest skade i sjøflyhavnen i Sømmevågen.
Et av flere krater nord av flyplassen etter granatnedslag fra Suffolk.
Bildesamling: MHFR
Etter at oppdraget var over trakk Suffolk og de andre skipene seg nordover og deretter vestover mot hjembasen. Underveis ble de bombet av tyske fly mange ganger og kapteinen klarte å berge skipet ved å kjøre det på land før det sank.
For folkene i Sola fikk dette utslag i to ting. Først ble store deler av kommunen evakuert. I tillegg bygget tyskerne en helt ny flyplass, på Forus, ute av rekkevidden for britiske krigsskip. Dette var første gang i verdenshistorien at et krigsskip hadde angrepet en flyplass.
For å hindre at den sank under reparasjonsarbeidet, ble Suffolk satt på grunn i Scapa Flow da den ankom dit, sent 18. april.
Bilde: Imperial War Museum, London
Suffolks og Brackens videre skjebne er behørig beskrevet i bøkene ”Tyske vinger over Sola og Forus” og Håpløs kamp.
militaerhistorie.wordpress.com 