Grytidlig om morgenen kommer oberst Spørck og regimentsstaben tilbake til Oltedal etter det mislykkede forsøket på å ta seg over fjellet til Setesdalen. I samme tidsrom hører de kanontorden fra havet i det den britiske krysseren HMS Suffolk retter sine løp mot Sola flyplass. Salve etter salve blir sendt innover flyplassen hvor flere fly i sjøflyhavna blir skutt i brann.
Snart er nærmere 70 bombefly på vingene utenfor kysten av Rogaland, heldigvis for britene er det kun enkelte av dem som lykkes å lokalisere og angripe.
Tyske soldater under fremrykning mot Ålgård, sannsynligvis på høydene nord for Figgjo.
Bildesamling: MHFR
Samme morgen hadde to tyske kompanier under ledelse av Haupmann Bentrup gjort seg klar for en fremrykning fra Bråstein, via Figgjo til Ålgård for å angripe styrkene de hadde møtt på ved Bråstein dagen før. Også tyskerne hørte kanontorden fra havet, og man trodde en stund at det var et britisk landgangsforsøk. Bentrup fikk derfor ikke lov å rykke frem før situasjonen ved Sola var avklart, i tilfelle det plutselig stod britiske styrker i Stavanger. Etter noen timer var det klart at Suffolk opererte alene, og fremrykkingen startet.
Kl. 11.25 ble det slått flyalarm, og like etter strøk flere tyske jagerfly over Ålgård i knappe 100 meters høyde. Ved Figgjo angrep flyene en fremskutt norsk stilling på Hålandsfjellet. Torvald Haualand og Bernhard Brunes lå bak en liten stein da de begge ble truffet i kuleregnet. Haualand ble drept momentant, mens Brunes var blitt skutt gjennom hodet, men overlevde mot alle odds. Samtidig satte tyskerne inn sine tyngre våpen, og under dekningsild fra bombekastere og lette kanoner rykket begge de to tyske kompaniene inn i Figgjo ca. klokken 12.00.
En tropp fra 10. Kompanie på sykkel søker dekning langs veien mellom Bråstein og Figgjo. I bakgrunnen sees fyllingen til Ålgårdsbanen.
Bildesamling: MHFR
I det tyskerne hadde fått kontrollen over Figgjo, kom det plutselig en melding fra bataljonsstaben om at det klokken 12.30 skulle foretas en fangeutveksling. Det ble deretter erklært en time våpenstillstand hvor tyskerne utvekslet Oberleutnant Clemm von Hohenberg og de tre andre soldatene som var tatt til fange ved Bråstein to dager tidligere.
klokken 13.30, rykket tyskernes 10. kompani frem langs jernbanelinja og tok seg raskt helt frem til Holmen, like ved den norske forsvarslinja som var gravd ned foran jernbanestasjonen. Det andre tyske kompaniet fulgte hovedveien og la seg i stilling for å gi dekningsild over Figgjoelva. Under dekke av maskingeværer og bombekasterild startet tyskerne et stormangrep rett mot kirka og jernbanestasjonen hvor løytnant Skofteland sin tropp lå i stilling. I en av de forreste stillingene lå menig Olsen med et maskingevær. Han forteller:
Klokken 14 begynte skytingen og hele laget ble holdt nede i 10 minutter under sterk ild. Jeg ba laget trekke seg tilbake mens jeg dekket dem og jeg ble dermed liggende igjen alene i front. En annen mann kommer til og hjelper meg, og sammen får vi maskingeværet i stilling. Vi forsøker å krype tilbake, men ilden blir uutholdelig. Det synes håpløst, så vi reiser oss og feier rundt oss med maskingeværet. 20 fiender kommer langs jernbanelinja, vi beskyter dem kraftig og fem av dem faller om.
Klokken 15.30 begynner skyting med krumbaneskyts. Nedslagene er meget nær. Lufttrykket kaster min kamerat over ende. Jeg er klar over at stillingen vår er kjent da nedslagene hele tiden ligger meget nært. Vi hopper opp av skyttergraven og trekker oss tilbake til veien. Klokken er ca. 14.45, og i Ålgård sentrum sees ingen soldater. I skogholtet over fabrikken står to biler fast i sølen. Noen sivile hjelper med å få løs en buss og laget kjører direkte til Oltedal. Vi hadde ingen ordre og fant intet befal. Hva klokken var da vi kjørte vet jeg ikke, min eneste tanke var å komme ut av Ålgård.
Dramatiske scener i Ålgård når alle menn samles utenfor DFUs fabrikker. Selv sykebærerne fra sanitetsavdelingen ble satt i varetekt.
På bildet sees også noen få norske soldater fra 1. kompani som er tatt til fange. Bildesamling: MHFR
De norske soldatene i Ålgård trakk seg tilbake da tyskerne innledet stormangrepet sitt. Tilbake satt en vettskremt sivilbefolkning, mens tyskerne brølte og skrek ute i gatene. De som kunne tysk, forsto at tyskerne ville ha ut soldater som de mente gjemte seg i husene. Tilfeldige hus ble beskutt med maskinpistoler og flere steder hvor tyskerne mente de hadde sett munningsflammer ble det kastet inn håndgranater. Alle menn mellom 18 og 45 år ble marsjert ned til sentrum hvor de ble stilt opp med hendene i været. Hauptmann Bentrup gikk rundt og viftet med en pistol og krevde innrømmelser fra de som hadde skutt på tyske soldater. Mens de fleste naturligvis trodde at sin siste time var kommet, endret Bentrup plutselig toneleie litt og advarte i stedet med represalier om skytingen mot tyske soldater fortsatte.
De var jo tross alt kommet som venner!
I boken Håpløs Kamp, utgitt i 2016, skildres kampene ved Figgjo og Ålgård 17. april med ytterligere detaljer. Suffolks angrep er også beskrevet i boken Farlig kyst fra 2015, samt Tyske vinger over Sola og Forus fra 2014.
militaerhistorie.wordpress.com 