Artikkel 22 – 18. april – Den andre luftbroen

Fra Hamar kommer det en presisering fra regjeringen om at Norge befinner seg i en krigstilstand, og at det norske militæret har høyeste myndighet i en radius av 60 kilometer fra der fienden befinner seg. En noe rar formulering, men det setter i teorien oberst Spørck sin myndighet over Fylkesmannen, uten at det får noen praktisk betydning. Inne i Stavanger tropper nemlig Oberst von Beeren opp hos Fylkesmann Norem. Von Beeren forteller at han på grunn av det siste døgns hendelser erklærer Stavanger og omegn som krigsskueplass, og at staben hans overtar all styring inntil videre. Med seg har han også en liste med flere tiltak, ett av dem innebærer en omfattende evakuering av sivilpersoner fra områdene rundt Sola flyplass.

Junkers Ju 52 med eskorte fra Messerschmitt Bf 109-jagere.
Bildesamling: MHFR

Under planleggingen av Weserübung var det meningen at 214 Infanteriedivision skulle skipes ut fra Stettin mot Oslo 16. april, men den raske kapitulasjonen i Danmark hadde åpnet for nye muligheter. 14. april ble derfor transportkolonnene omdirigert mot Frederikshavn i Danmark. Ved å skipe ut styrkene fra den nordligste havnen i Danmark, sparte man verdifull tid på overfarten. Allerede dagen etter fikk divisjonen ordre om at ett av regimentene måtte overføres til Stavanger snarest. Divisjonssjefen gav umiddelbart oppdraget til sjefen for Infanterieregiment 355, Oberstleutnant Alfred Petry. Petry hadde bare vært ved regimentet i knappe tre uker, men var i aller høyeste grad en erfaren offiser. For tiden lå regimentet i Cottbus utenfor Berlin, hvor Petry og staben hans lå innkvartert på hotell Preussischer Hof. Selv om det ikke lenger var noen hemmelighet at Norge var operasjonsområdet deres, var det kun offiserene som ble informert om målet for den kommende flytransporten. Togene som førte Petry sitt regiment nordover ble dermed omdirigert til Neumünster noen mil syd for Kiel. Noe undrende ble soldatene lastet av togene og innkvartert i kasernene som lå like ved flyplassen. Alle kjøretøy, hester, kanonmateriell, feltkjøkken og tyngre utstyr ble derimot sendt videre med togene. Soldatene stod kun igjen med personlig utstyr og håndvåpen, samt noen dagers rasjoner med mat. Mitraljøselagene hadde fått med seg sine våpen, men med svært begrenset ammunisjon. Ryktene svirret umiddelbart om en forestående flytransport til Norge, men det eksakte målet var det ingen som turte å tippe. Flere mente at de nok skulle nordover for å bistå Generalleutnant Eduard Dietl i kampene rundt Narvik, mens andre mente at det måtte være Oslo, hvor Generalleutnant Richard Pellengahr nettopp hadde startet fremrykkingen. Uansett, siden det hastet å få dem overført var det nærmest ingen tvil om at de skulle rett i kamp.
Morgenen etter ble regimentet delt opp i tre transportgrupper, hvorav en gruppe skulle sendes avgårde hver dag. Til overflyttingen hadde Luftwaffe satt inn 30 Junkers Ju 52 fra KGzbV 101 og 23 fly av samme type fra KGzbV 103. På ettermiddagen 17. april ble den første gruppen med infanterister lastet opp i totalt 53 Junkers Ju 52 transportfly.

Uten taksebaner i betong fikk de tyske mekanikerne mye ekstraarbeid. Her har en Messerschmitt Bf 110 fra ZG 76 gått på nesen på det myke underlaget. I bakgrunnen har det samme skjedd med en Heinkel He 111 fra KG 4.
Bildesamling: William Berge/FMS

De to neste gruppene ble sendt nordover på formiddagen 18. april. Med datidens transportmuligheter er det mildt sagt oppsiktsvekkende at regimentet lå i Cottbus utenfor Berlin 14. april og de bare seks dager senere gikk i kamp mot norske soldater på Vikeså.
En av soldatene som deltok i denne meget spesielle luftbroen fortalte senere:

”For alle sammen ble flyturen noen uforglemmelige timer, men det var helst tre spørsmål som opptok oss. Hvordan kommer flygingen til å gå, hvor skal vi lande og hvilken fiende står vi ovenfor? Hver transportgruppe flydde over Jylland i middels høyde, helt opp til Skagen. Så fort vi kom over sjøen gikk flyene ned i lav høyde og krysset Skagerrak til Lindesnes. Så fort vi kom innover land, gikk vi høyere opp igjen. Gjennom vinduene så vi den forrevne kysten med delvis snødekte topper og nedisede vann. Vestkysten så derimot annerledes ut. Her var det flatt og en bred sandstripe skilte havet fra land. Her lå også endestasjonen for oss, Sola flyplass, om lag 10 kilometer syd for Stavanger. Flyplassen under oss var tettpakket med fly, men landingen gikk som flyturen hadde gått, knirkefritt og uten innblanding fra fienden”.

Den store tettheten av fly på Sola var problematisk. Flyene var ikke bare eksponert for fienden, men faren for kollisjoner på bakken var også stor.
Bildesamling: William Berge/FMS