Om ettermiddagen 18 april. ba Oberst von Beeren om et møte med oberst Spørck på Ålgård. Spørck godtok invitasjonen og de to regimentssjefene ble enige om å møtes om kvelden. I mellomtiden tok von Beeren med seg Oberstleutnant Petry, sjefen for det nyankomne tyske regimentet, samt flere av bataljonssjefene ut til Oberst Robert Fuchs på Solborg skole. Fuchs, var fungerende Fliegerführer Stavanger, og rådet over en betydelig flystyrke på Sola. Fuchs hadde hendene fulle med å jakte på britiske flåtestyrker, men sammen la de en plan for en øket innsats fra luften mot de norske styrkene i Dirdal.
Fliegerführer Stavanger Oberst Robert Fuchs
Bildesamling: MHFR
Klokken 19.30 dro von Beeren ut til Ålgård for å møte Spørck. Her tilbydde han nordmennene for siste gang en ærefull overgivelse. Den tyske obersten advarte om at dersom nordmennene fortsatt ikke overga seg, ville to sterke kampgrupper innlede bakkeoperasjoner med luftstøtte. Spørck fikk betenkningstid frem til klokken 08.00 dagen etter å bestemme seg, ellers måtte de ta konsekvensen.
Etter møtet drøftet Spørck situasjonen med major Brandt og major Lorange. De tre ble enige om at overgivelse ikke var et alternativ, og at de ville forsøke å holde ut lengst mulig i håp om britisk unnsetning. Basert på samtalen med von Beeren, advarte Spørck bataljonssjefene sine om at de heretter må forberede seg på intens bombing fra luften.
I morgentimene fredag 19. april ble det klart at de norske styrkene ikke kom til å overgi seg. Oberst von Beeren iverksatte derfor en knipetangsmanøver, hvor de norske styrene skulle angripes fra to fronter. Von Beeren satte opp to kampgrupper, en fra hvert regiment.
Gruppe nord under ledelse av von Beeren, bestående av de gjenværende delene av Infanterieregiment 193. Gruppe syd under ledelse av Petry, bestående av II. bataljon fra Infanterieregiment 355, uten 7 Kompanie og uten maskingeværtroppen til 8 Kompanie som skulle være igjen som vaktstyrke på Sola flyplass.
Kampgruppe nord skulle rykke frem fra Ålgård gjennom Oltedal mot Dirdal. Kampgruppe syd derimot, skulle ta seg sydover til Vikeså 19. april, og derfra rykke oppover mot Malmei og videre til Byrkjedal for å falle fienden i ryggen.
Fra Egersund skulle Rittmeister Eickhorn sende av gårde to av rytterskvadronene sine i rekvirerte busser og biler. De skulle ta seg frem til Vikeså allerede samme ettermiddag, og sikre veikrysset for Petrys bataljon ankom.
Nordmennene hadde gjort seg klar i gode stillinger for å stoppe den tyske fremrykkingen.
Bildesamling: Petter Ingeberg
I 15.30 tiden hørte vaktene ved veisperringen syd for Svelevann ved Vikeså skyting fra syd. Det var ingen tvil om at tyskerne kom, og hadde støtt på de fremskutte norske observatørene på Gjedrem. Minutter senere kjørte den første bilen fra Eickhorns oppklaringsavdeling rett inn i sperringen, og nordmennene åpnet straks ild. Veien ble raskt en dødsfelle og seks tyske soldater ble drept.
Bilene og bussene som lå lenger bak stanset opp, og bare et par minutter hadde tyskerne rigget opp en bombekaster og granatene falt snart tett over de norske maskingeværstillingene. Kaptein Øvregaard observerte selv i kikkert fra Vikeså og forteller: Vi kunne se prosjektilene slå ned rundt maskingeværet vårt på østsiden. Nedslagene kom hurtig nærmere og laget måtte først skifte stilling, men etter at de hadde skutt en del derfra måtte de trekke seg tilbake. Herunder kom de mens de løp under heftig mitraljøseild. Vi kunne se sand og grus fra nedslagene sprute om dem på alle kanter og da vi så dem gå over ende var vi sikre på at de var falt. Noen timer senere kom de imidlertid i god behold til Vikeså, de hadde gått rundt Svelevannet på østsiden»
Etter et kvarters intens skyting var det stille igjen. Tyskerne hadde trukket seg tilbake.
Motorsykkelordonnansen Einar Andreassen skrev senere i dagboka sin:
«Var bortom bilen ved Gjedrem. Gjennomhullet, aldeles full av mg kuler, blodpøler under bilen og i grøften like ved. Fy faen.»
De falne tyske soldatene etter bakholdet ved Svelevannet gravlegges i Egersund.
Bildesamling: MHFR
Kaptein Øvregaards menn som skulle forsvare Vikeså stålsatte seg for det som måtte komme, nå som overraskelsesmomentet var borte og veisperringen var blitt kjent.
For å demme opp for et nytt tysk angrep plasserte Øvregaard alle disponible styrker ut i stillinger, men han hadde flere innfartsveier enn han hadde soldater til å beskytte. Selv troppen med uøvde som hittil bare hadde hatt administrativt arbeid, fikk sine ildoppdrag. De var svært beæret over beordringen og til ære for sine våpenbrødre på Ålgård, døpte de stillingene på Berland for «Fiskebekklinja». Noe uventet kom det på kvelden ordre fra bataljonssjefen om at de skulle trekke seg tilbake dersom de ble angrepet.
Teksten er i hovedsak utdrag fra boken «Håpløs kamp», utgitt 2016.
militaerhistorie.wordpress.com 