Artikkel 24 – 20. april – Evakueringen av Sola

Selv om befolkningen i Sola hadde følt at de bodde i krigens midtpunkt, hadde ikke den tyske invasjonen medført særlig skade, verken på person eller eiendom. De fleste familien like rundt flyplassen hadde flyktet unna da angrepet kom, men returnerte dagen etter.

Allerede dagen etter invasjonen, 10. april, hadde tyskerne gitt gårdbrukerne på Vigdel beskjed om at de måtte være ut av husene samme kveld. Tyskerne skulle etablere et av sine første kystfort i Norge på nettopp Vigdel. Denne første tvangsevakueringen av sivile solabuer var et brutalt forvarsel på hva som var i vente.

Etter gjentatte britiske flyangrep mot flyplassen og ikke minst Suffolks angrep fra sjøen 17. april, forstod tyskerne at de måtte gjøre noe. Det britiske flåteangrepet hadde skremt tyskerne. En sivilist ble også drept som følge av angrepet. Allerede torsdag 18. april hadde tyskerne informert norske myndigheter om at et større område rundt Sola flyplass måtte tømmes for folk, innen 20. april. Samme dag ble ordførerne og lensmennene fra Sola og Jæren innkalt til møte med de tyske styresmaktene. De ble orientert om omfanget av evakueringen, og behovet for husrom for de evakuerte.

von Beerens ordre om evakuering.
Bilde: RA

I følge tyske dokumenter var utrolig nok frykten for at flere sivile skulle bli drept en av årsakene til evakueringen. De forsøkte fremdeles å bli sett på som allierte i kampene mot britene. I tillegg hadde tyskerne planer for en omfattende utbygging på og rundt flyplassen.

Lensmann Rasmus Mæle i Sola fikk i oppdrag å informere beboerne. Han jobbet effektivt og senere samme dag hadde de aller fleste fått beskjed om at de måtte være ute av hjemmene sine innen neste kveld.
Området som skulle evakueres lå innenfor en omtrentlig radius på fem kilometer fra flyplassen.

Kyr og lass med høy på vei sørover fra Sola.
Bilde: M. Espelands samling

Allerede morgenen etter var det mange som satt avgårde og ut over dagen lignet hovedveien sørover mer på en levende elv bestående av mennesker, dyr og vogner. Det krydde av folk og flere tusen dyr, samt en enorm mengde flyttegods. Så langt øyet rakk var veien full av evakuerende familier, kyr, hester og sauer. De aller fleste hadde ganske enkelt sluppet hønsene løs og latt dem klare seg selv.

Det blåste en kald frisk vind, med snø i luften. Etter en tid orket ikke de vintertrøtte kyrne mer og la seg ned. Men etter litt stopp kunne de likevel presses videre. Det gikk veldig tregt, men også dette måtte man bare finne seg i. De sindige bøndene fra Sola fikk sin tålmodighet strukket til det ytterste.

Nærmere 6 000 storfe og ca. 200 hester fra 634 gårdsbruk og ikke minst rundt 3 000 av kommunenes 4 000 beboere ble tvunget bort fra sine hjem. I nord gikk strømmen for det meste mot Tananger, Madla og Randaberg, i sør mot Klepp og Nærbø, og i øst mot Høyland.

Vaula kafe ved flyplassen tømmes for innhold.
Bilde: Bundesarchiv/Koblenz

Ikke alle hadde fått en ordning om et sted å evakuere til. De tok riksveien sørover, uten mål og mening, uten å vite hvor de ville havne til slutt. Heldigvis var velviljen stor, og det offentlige trådte til og organiserte overnatting og foring av dyrene, slik at alle til slutt hadde et sted å bo.

Den 7. mai meldte Rogaland politikammer at det evakuerte området ble innskrenket til en sone på rundt to kilometer rundt flyplassen. Utenfor dette området kunne endelig Solabuen flytte tilbake til boligene sine. De fleste som bodde innenfor dette området ville få spesielle pass utstedt av Fliegerhorst kommandantur, slik at de kunne få jobbe på gårdene med våronna. For å få passerseddelen måtte man ha en attest fra politimyndighetene. Det ble plassert plakater og vaktposter på hver vei som ledet inn i det forbudte området.

Et stykke oppi bakken, øst for Sola Strandhotell, lå det mye mindre overnattingsstedet Skjalgheim. Det var en kombinasjon av pensjonat og kafe og kom i drift like før andre verdenskrig. Nå blir lokalet tømt for innbo.
Bildesamling: Erik Ettrup

For å unngå at de tomme boligene ble brutt inn i og frarøvet verdigjenstander sørget kommunen for at betalte vaktmenn holdt de evakuerte gårdene under oppsikt. Selv om tanken var god viste det seg å ikke være særlig effektivt.

Etter hvert ble forbudet myket opp og de fleste kunne returnere til hjemmene sine. Da mange av Solabuene kom hjem viste det seg at uvedkommende hadde vært innom gården. Dørene var brutt opp og saker og ting var borte. På de fleste gårdene hadde ikke noen en gang bodd i huset, men det var skittent og tilgriset innvendig. Ofte var bruksgjenstander og løsøre borte, men det var ikke uvanlig at gode naboene kom innom med det de savnet. Disse hadde funnet tingene i eget hus hvor personer, ofte norske arbeidere, hadde bodd for en periode. Det var uansett herlig å komme hjem igjen, og man sendte mange gode tanker til de enestående menneskene som hadde tatt imot dem på så kort varsel.