Om morgenen 21. april satt IR 8 egentlig bare og ventet på tyskernes neste trekk.
Dagen før hadde 2. kompani og 4. kompani tatt stilling i Dirdal. Veien nedover Røyrdalen lå svært utsatt og eksponert for de norske maskingeværstillingene og bombekasterne ute på Frafjordmulen nordøst for bygda. Herfra hadde de store deler av veien under oppsikt. IR 8 hadde også avvist den tyske minesveiperen og moralen var sånn sett god, til tross for at Luftwaffe hadde herjet kraftig med dem. Major Brandt og bataljonsstaben hadde flyttet fra Gilja til Dirdal for å ha bedre føling med fronten. Det var svært kritisk at tyskerne ikke fikk kontroll over Dirdal, den eneste veien de kunne rykke frem mot Gilja.
Allerede på formiddagen 21. april kom flyene tilbake. De kom inn relativt lavt over stillingene og åpnet ild med maskingeværer hver gang de passerte. De fleste soldatene hadde tatt dekning i kjellere eller i steinurene langs kantene av dalen, så lenge det ikke ble bombet var maskingeværilden mest til sjenanse om man ikke oppholdt seg utendørs. Snart begynte flyene også og slippe bomber igjen, men helst mot stillingene nede ved sjøen hvor det naturligvis ikke var en eneste mann som oppholdt seg i dagslys. Skyttergravene som var gravd ut ovenfor sjølinja var det egentlig ikke vits å ha lenger. Om dagen ble de nærmest konstant pepret av Luftwaffe og om natten så man ingenting.
Bataljonsadjutant Per Hovda sin skisse over kampene i Røyrdalen og Dirdal
Bilde: Riksarkivet
Senere på dagen, i 16 tiden, så man som forventet bevegelse på toppen av bakken i Røyrdalen. Tyskerne forsøke en forsiktig fremrykning med ettermiddagssolen i ryggen. De rykket frem enkeltvis mens andre lå bak og skjøt dekningsild. Hver gang en tysker løp frem til neste stabbestein eller fjellutspring, åpnet Colt mitraljøsene ild. Når de la seg i dekning, åpnet bombekasterne ild. Dette var første gang bombekastertroppen var skikkelig i aksjon, og ilden deres viste seg å være svært effektiv. Bombekasterne var blitt skutt inn på forhånd, slik at nedslagene umiddelbart krevde sine ofre. De tyske sanitetssoldatene fikk det travelt og flere åpenbart hardt sårede soldater ble båret bakover, men det var vanskelig å se den fulle effekten fra de norske stillingene. Major Lorange som lå på Gilja med store deler av IR 2 fikk anmodning om å sende frem styrker til å forsterke fronten. Lorange sendte da frem to fulle kompanier og ytterligere to bombekastere, som snart ble plassert ut etter Brandt sine anvisninger.
Etter gjentatte forsøk utover ettermiddagen og kvelden, måtte tyskerne gi opp og trekke seg tilbake for å klekke ut en ny plan. Dagen hadde vist at det var umulig å komme ned Røyrdalen og bataljonssjefen Hauptmann Lucke mente at den eneste måten ville være å gå over det snødekkede Migandsfjellet.
Tyske soldater fra Infanterieregiment 193 på vei ned Røyrdalen
Bilde: Bundesarchive Koblenz
Det mørknet raskt og major Brandt ville ha på plass en feltvakt på Rage, slik at tyskerne ikke skulle kunne snike seg ned Røyrdalen i ly av natten. Natt til 22. april ble en tropp lagt på hver sin side av veien ved Rage bro og dekket dermed veien ned til Røyrdalen igjen. Etterpå beordret Brandt kaptein Wiig fra IR 2 til å samle sammen materiellet som lå igjen langs etter tyskernes tilbaketrekning. Blant annet ble det funnet en motorsykkel, flere tråsykler, noen våpen og ikke minst en del håndgranater som kunne komme godt med. Av spesiell interesse fant Wiig også en skinnveske som inneholdt en del papirer. Dette viste seg blant annet å være dokumenter som fortalte hvilke styrker som var gruppert mot dem. En død tysk soldat, Werner Westermann, ble båret ned til Dirdal kapell. Det ble også funnet flere tyske stålhjelmer og utrustning som åpenbart hadde blitt lagt igjen for å lette skadede soldater.
Von Beerens Infanterieregiment 193 hadde møtt sin hittil kraftigste motstand siden de landet på Sola 9. april, og hadde tap deretter. I 10. Kompanie var et tjuetalls soldater i ulik grad såret. Foruten Westermann som ble drept momentant, døde også Unteroffizier Erich Schmiedling tidlig neste morgen av skadene han var blitt påført. Unterarzt Dr. Teschauer, en av de tyske legene, skrev senere:
21. april rykket styrkene våre frem, og vi opprettet en fremskutt førstehjelpsstasjon i Oltedal spinneri. Flere veisperringer og sprengte bruer etter den norske tilbaketrekningen gjorde at vi ikke fikk sanitetsutstyret på plass her før utpå kvelden. Rundt midnatt ble det hardt prøvde 10. kompani trukket ut fra Røyrdalen og vi ble anmodet om å sende alle tilgjengelige kjøretøy fremover. Ti hardt skadede ble avlevert hos oss, etter at norske mitraljøser og en godt innskutt bombekaster hadde påført oss store tap. På improvisert vis, i kulde og uten lys, ble pasientene stabilisert. Transporten videre skulle også by på problemer, da «alt tilgjengelig materiell» i praksis var en norsk personbil vi hadde modifisert til å kunne ta en sykebåre om gangen. Det er i høy grad sanitetssoldatene i kompaniet som skal takkes for at bare en av de ti døde. Han var skutt gjennom leveren og det var dessverre ingenting vi kunne gjøre for ham.
Dette er en forkortet versjon av kampene i Røyrdalen, opprinnelig publisert i boken «Håpløs kamp» 2016.
militaerhistorie.wordpress.com 