Denne dagen ankommer Kong Haakon og kronprins Olav Molde på dere ferd nordover. Gullbeholdningen til Norges bank følger etter senere på dagen. Den tyske general Eduard Dietl innser at Narvik må rømmes, og en systematisk ødeleggelse av malmkaien i byen starter. Tyskernes første store nederlag i 2. verdenskrig er et faktum når bergjegerne dagen etter rømmer byen.
Oppe i Gloppedalsura sent på kvelden 22. april ble Spørck og major Lorange enige om at situasjonen var håpløs og at videre kamp var nytteløs. Som et desperat virkemiddel, ville de spørre tyskerne om en midlertidig våpenhvile slik at de kunne få en skikkelig oversikt over begge frontene. Det ble sendt en ordonnans tilbake til Gilja med ordre om at Gowart Olsen skulle gå frem og forhandle i Dirdal, mens kaptein Olav Helling skulle forhandle på sydfronten. Nede ved Gilja hadde man hørt stemmer på tysk i tussmørket og flere i stabskompaniet mente de hadde sett bevegelse helt oppi de norske stillingene. Gowart Olsen, som skulle ut i natten og finne tyskerne og innlede forhandlinger, hadde en svært farefull ferd foran seg. Han bandt fast et hvitt flagg fremme i fronten på en personbil og rev bort blendingen som var festet foran lyktene. Med fullt lys på bilen kjørte han sakte i retning Dirdal. Riktignok, bare noen hundre meter nede i veien ble han anholdt av tyskerne. Et illevarslende tegn på at hele Dirdal sannsynligvis var på tyske hender. Tyskerne ville forhandle, og Gowart Olsen tok dem derfor med seg til Spørck’s hovedkvarter.
Kapitulasjonsavtalen har akkurat blitt signert, og de fire vitnene er foreviget. Foran fra høyre står Hauptmann Carl Lucke, Oberleutnant Clemm von Hohenberg, kaptein Olaf Trygve Klunderud og Major Walther von Krehan.
Bildesamling: Tor Ødemotland
På sydfronten gikk kaptein Helling alene fremover langs Vinjavannet med et hvitt flagg i hånda. I motsetning til sin kollega på Gilja var han overrasket over hvor langt tyskerne faktisk hadde trukket seg tilbake. Ett og annet sted så han store blodflekker på veien som vitnet om dramatikken fra dagen som hadde gått. Helling måtte helt tilbake til Veen før han ble anropt av en tysk vakt. Det var kun troppsbefal på stedet og ingen av dem hadde myndighet til å forhandle. Helling måtte derfor vente i over en time før svaret kom. Tyskerne gikk med på en midlertidig våpenstillstand frem til soloppgang, og Helling var tilbake i Gloppedalsura klokken ett om natten.
En resignert og betenkt oberst Spørck føres bort fra Dirdal og venter på tur mens tyske sykebærere forserer sprengningsstedet i Røyrdalen. En kan bare undres
hvilke tanker som går gjennom oberstens hode på dette tidspunktet.
Bildesamling: MHFR
Etter at Helling hadde gått, satte Spørck og Lorange seg i bilen og kjørte tilbake til Gilja hvor de til sin store overraskelse fant Gowart Olsen og tre tyskere ventende. Tyskerne viste seg å være Hauptmann Bentrup, Leutnant Levin og Unteroffizier Frehoff. Bentrup hadde med en kort notis fra von Beeren. Våpenhvile og «ærefull overgivelse» var nå uaktuelt, han forventet en betingelsesløs kapitulasjon innen klokken 13.00 påfølgende dag. Spørck signerte dokumentet klokken 02.30, og bekreftet dermed at han kom til å gi etter for det tyske kravet.
Tyske soldater minner sine døde kamerater på Veen.
Bildesamling: Svein Magne Olsen
Bentrup selv forteller: «I ett av husene hadde Spørck etablert hovedkvarter sammen med regimentsstaben på drøyt 30 mann. Her var også en vakt som passet på seks tyske soldater som var tatt til fange, samt en internert tysk sivil familie. Mens jeg ble med inn til Spørck for å forhandle, ble Levin og Frehoff igjen utenfor. Oberst Spørck tok høflig imot meg, men ble svært deprimert da han hørte at Brandt og Brath var blitt skutt og gikk umiddelbart med på våre betingelser. I mellomtiden hadde Frehoff gått bort til vakten som passet på fangene, tatt fra ham geværet og tatt ut patronene. Foran øynene på en målløs vakt, slapp han deretter fri alle fangene. Etter en høflig avskjed satte vi oss alle i bilen og kjørte tilbake til Dirdal.»
Etter at tyskerne hadde dratt, ba kaptein Helling og kaptein Ebbesen om tillatelse til å stikke til fjells og dra nordover for å forsøke å oppnå kontakt med 4. divisjon. Spørck ga sin velsignelse til at de som ikke var troppsbefal kunne stikke, men at han selv, bataljonssjefen og alle kompanisjefene burde overgi seg sammen med sine soldater.
Alle våpen ble avlevert og samlet i store hauger av tyskerne i Dirdal. Nøyaktige lister ble ført over alt utstyret som ble samlet sammen og det var ikke småtterier. Enorme mengde av gevær, maskingevær, mitraljøser og ammunisjon ble samlet på jordet.
Bildesamling: MHFR
Kapitulasjonsavtalen signeres av begge parter på Gilja klokken 13.00 den 23. april 1940. Det er nesten på timen to uker etter at Infanterieregiment 193 landet på Sola. Like etter blir Spørck fraktet til Stavanger mens avvæpningen av de to bataljonene begynner. Tyskernes 355-regiment har en minnestund over sine 12 falne på Veen før de reiser tilbake til Stavanger.
militaerhistorie.wordpress.com 