Da oberst Spørck la ned våpnene og kapitulerte den 23. april, sto kaptein Anders Ragnvald Westbøe og Haugesundskompaniet igjen som den siste rest av
Rogaland Regiment. Som i Gjesdal hadde det vært en enorm tilstrømming med frivillige også her, og Westbøe hadde på dette tidspunktet nesten bygget opp en hel bataljon under sin kommando i Etne. Styrkene som var satt opp i ukene etter det tyske angrepet var derimot noe mer sparsommelig utrustet enn det opprinnelige kompaniet. Uniformer hadde de, men feltluer, patrontasker, militærstøvler og avdelingsvåpen var det dårlig med. Svært mange hadde sågar private våpen, og ammunisjon hadde de bare i lommene. De hadde også montert to små skipskanoner på hver sin lastebil, bemannet av marinegaster. Kanonene hadde blitt demontert fra ubrukelige marinefartøy i Hardangerfjorden.
Westbøe selv ønsket å rykke frem mot Haugesund og gå i kamp med tyskerne der, men general Steffens, som han hele tiden hadde rapportert til, ønsket på grunn av situasjonen på Voss at de heller rykket frem mot Hardanger.
Dagen etter, den 24. april, utnevnte general Steffens major Bugge til stedfortredende distriktskommandosjef for Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland.
Westbøe likte åpenbart ikke å bli underlagt Bugge. Han ville heller kjempe på hjemmebane, men nølte aldri med å utføre de ordrene som ble gitt. Dermed sendte Westbøe to kompanier avgårde mot Hardanger om kvelden den 24. april, mens ett kompani ble igjen i Etne. Grytidlig neste morgen den 25. april hadde deler av styrken krysset Hardangerfjorden og var fremme i Ulvik. De hadde havnet midt i en tysk operasjon. Riktignok, i 07.30-tiden kom seks tyske skip sakte innover mot bygda. Styrken besto av fem Schnellboote, hurtiggående S-båter fra 1. Schnellbootflottille og minesveiperen M-1 under ledelse av Kapitänleutnant Hans Bartels. De skulle landsette tyske styrker og da de la til kais ble de beskutt fra land.
M-1 gikk ut i fjorden og åpnet ild med dekkskanon mot bygda.
Johannes Nilsen fra Karmøy var en av soldatene som hadde gått i dekning i Ulvik: «De la jo nesten hele bygda i grus. Det var en voldsom skyting og de var inne både en og to ganger. De var inne først og feide rent med mitraljøsene, så gikk de ut igjen.»
Da kaptein Westbøe returnerte fra Ulvik hadde tyske fly bombet flere hus i Odda.
Bildesamling: MHFR
Luftwaffes ødeleggelse i Odda.
Bildesamling: MHFR
Da tyskerne rykket frem over land fra Granvin, måtte Westbøe bare komme seg unna. Styrkene ble flyttet tilbake til Odda igjen for å omgruppere.
Den 26. april var kampen om Voss over, og Westbøe sto dermed uten ledelse og uten ordre. General Steffens hadde trukket nordover til Sognefjorden og hadde mistet kontakten med Haugesundskompaniet. Westbøe bestemte seg dermed for å trekke seg tilbake og samle styrken i Etne.
Kompaniet som lå igjen i Etne hadde satt ut et vaktlag ved en veisperring på toppen av Fiksebakkene. En tysk oppklaringspatrulje fra 12. Kompanie, Infanterieregiment 355 havnet i kamp her utpå dagen den 25. april og måtte trekke seg tilbake med tap. En tysker ble drept, mens en annen ble såret og tatt til fange.
Den 27. april var igjen hele bataljonen samlet på Rygg i Etne, der de startet tre dager tidligere. Ved middagstider kom to norske politimenn på motorsykler. De ba på vegne av tyskerne om å få utlevert den sårede tysk fangen. Soldaten var hardt såret og Westbøe hadde ingen problemer med å etterkomme tyskernes anmodning.
Det ble nå opprettet kontakt med Hauptmann Dorenbeck. Bataljonen tilhørte 214. Infanteriedivision og var dermed en del av okkupasjonsstyrken som skulle overta distriktet etter 69. Infanteriedivision sin angrepsstyrke. Westbøe forklarte at de var godt forberedt, og at det tyske infanteriet ville lide store tap om de nærmet seg Etne. Dorenbeck parerte med at han ikke aktet å bruke infanteri. Luftwaffe kom til å bombe dem sønder og sammen. I stedet bød han Westbøe en ærefull overgivelse. Westbøe ba om 24 timers betenkningstid. Det var ingen tvil om at de var i en håpløs situasjon. Mot seg hadde de to fulle divisjoner og hundrevis av fly. Det eneste alternativet var en marsj over fjellet, men de visste svært lite om det fantes frie styrker igjen i Sør-Norge. Om morgenen den 29. april dimitterte Westbøe derfor de to frivillige kompaniene, slik at kun det opprinnelige Haugesundskompaniet sto under våpen.
Han tok deretter med seg kaptein Ueland til møte med Dorenbeck, hvor ble de enige om kapitulasjonsbetingelsene. Westbøe sitt siste kompani forlot stillingene sine i en samlet kolonne midnatt den 1. mai og kjørte mot Haugesund. Her ble kompaniet offisielt overgitt på Lillesund skole den 2. mai klokken 05.00. Våpen, ammunisjon og uniformer ble innlevert. Dagen etter fikk de som ville lov til å dra hjem, mot at de signerte et æresord om at de ikke ville gå til væpnet kamp mot tyske styrker. All organisert motstand i Rogaland var dermed over.
Kaptein Westbøe overgir Haugesundskompaniet på Lillesund skole den 2. mai klokken 05.00.
Bildesamling: Erik Ettrup og Atle Skarsten
Les mer om hva som skjedde i nordfylket i spesielt Håpløs kamp.
militaerhistorie.wordpress.com 