Krigsskip ble brukt til å frakte soldatene fra Tyskland. Skipene gikk til flere punkter på norskekysten samtidig, og det medførte at operasjonen ble spredt ut over en enormt lang linje. Forsyningssituasjonen ble derfor en kritisk del av Weserübung. Krigsskipene kunne ikke ta med mye utstyr og forsyninger utenom soldatene til de tyske hæravdelingene.
Krigsskipene kunne heller ikke gå sammen med saktegående transportskip. Det ville sinke marsjen. Derfor ble transportavdelingen Ausführstaffel etablert. Det var skip som skulle seile i forveien. Skipene var kamuflert som ordinære handelsskip og gikk fra havner i Tyskland før krigsskipene. Så snart de tyske troppene var på norsk jord ville disse skipene gå til kais og losse tunge våpen, store mengder krigsmateriell og drivstoff.
En egen Seetransportstaffel skulle holde i gang den kontinuerlige
linjen med frakt av forsyninger og ammunisjon etter at den første bølgen med styrker var på plass. For Stavanger sitt anliggende ble det ikke benyttet krigsskip. Der ble de første soldatene flydd inn med en luftbro.
En 88 mm luftvernkanon lastes før avreise mot Norge.
Bildesamling: MHFR
Ausführ-skipene var ordinære frakteskip som ble ført av sivilt mannskap. De seilte etter ordinære ruter som var vanlige for fraktefartøy, for ikke å kaste mistanke. Skipslasten var oppgitt i lastepapirene til å være koks, og på dekk ble lastelukene dekket med koks slik at det ble vanskelig for eventuelle norske inspektører å komme til lasterommene for inspeksjon.
Tre av disse skipene, Mendoza, Tübingen og Tijuca, var myntet på Stavanger. De gikk fra Tyskland den 7. april, og skulle være fremme om formiddagen første dag av angrepet. Disse skipene var alle lastet med materiell som skulle benyttes av Luftwaffe, i hovedsak luftvernbatterier.
Beslutningen om å sende frakteskip i forveien ble tatt på høyeste nivå. På Hitler sin Führer-konferansen den 19. februar presser Hitler energisk på for anskaffelse av frakteskipene. De tre første skipene fra Ausführstaffel som hadde lengst å seile gikk fra havn kl. 02.00 den 3. april.
Lasten var fordelt mellom skipene som gikk til norske byer, slik at man ikke risikerer å miste alt utstyret til en by, dersom et skip ble senket.
Det var ikke enighet på alle hold om bruk av sivile transportskip som gikk i forveien. Sjøstridsledelsen var svært kritisk til å sende disse skipene inn i norsk farvann før invasjonen begynte. Risikoen for å bli avslørt var for stor. Kritikken ble gjentatt flere ganger, men til ingen nytte. Beslutningen var tatt.
En viktig faktor for de første lasteskipene som kom til Stavanger var kommunikasjon. Skipene måtte gis et klarsignal når de kunne gå inn til kai. Før det var gitt ble de nødt til å legge seg i ro ute ved kysten. Sambandsflyene for angrepet mot Sola kom sammen med luftlandetroppene. Innkallingen av skipene ble gjort via disse flyene, over en internasjonal skipsfrekvens.
Skipene til Ausfüstaffel og Transportstaffeln ble lastet i tyske havner i Østersjøen. Lastingen ble gjort av sivilt personell over flere uker. For at fremmed etterretning ikke skulle bli for oppmerksom på det som foregikk ble lasten håndtert som om den var handelsvare med Sovjet. Noe av lasten ble også forklart med at den skulle til en militærøvelse i Øst-Preussen. Hele operasjonsplanen for Weserübung var ført inn i et tabellsystem med tidsangivelser for utløp av de forskjellige enheter tilhørende Luftwaffe, Kriegsmarine og Heer. Denne tidsplanen startet med Ausführ-skipene som skulle til Narvik. De gikk ut syv dager før angrepsdagen. Skipene som skulle til Stavanger, gikk fra havn og hadde tre dager på seg. Når skipene først var gått ut kunne de kun i nødstilfelle kalles tilbake.
Soldater fra Luftwaffe underveis mot Norge. De ser litt betenkt ut.
Bildesamling: MHFR
Mer om transporten, se:
Håpløs kamp s. 82-84, 87, 180-81
militaerhistorie.wordpress.com 