Den 8. april kom de tre lasteskipene i Mendoza, Tübingen og Tijuca inn i norsk farvann. De hadde forlatt Stettin for to dager siden. En av passasjerene beskriver seilasen slik:
Offiserer, befal og soldater er tatt om bord. I tillegg er det hester, kjøretøy, hestevogner, kanoner, sambandsutstyr og kontormateriell.
Klokken 00.30 meldes det at alle mann er om bord. Det gryr av dag. En kort sirene uler, trossene tas inn og vi reiser av gårde mot et ukjent mål. Vi forlater Tyskland.
Opphold ute på dekk er strengt forbudt for soldater i uniform, da dette er et «handelsskip». Befal og dekksvakter er alle kledd som sivilt mannskap.
De hemmelige ordrene om målet ble åpnet i rom sjø. Vi skulle til Stavanger for å beskytte den norske nøytraliteten.
Underveis mot Norge.
Bildesamling: MHFR
Samme kveld ankret vi opp syd for minesperringene ved Storebælt. Neste morgen kom en forpostbåt for å lose oss videre ved København. Senere ble dansk los tatt om bord fra en motorbåt. Alle mann om bord hadde streng beskjed om å være stille. Etter en times tid var vi gjennom dansk farvann. Da losen gikk fra borde trykket han kapteinen i hånden, og ønsket ham lykke til på turen opp til Narvik for å hente malm. Vi gikk for full maskin ut i Kattegat. Det tyske handelsflagget ble tatt ned.
Det var en ettermiddag med solskinn, lett sjøgang og god stemning om bord. Det føltes nesten urettferdig at vi bare kunne være under dekk, men vi skjønte snart hvorfor dette var nødvendig. Vi ble overflydd av et dansk jagerfly, og gikk videre nordover langs den svenske tremilsgrensen. Da mørket falt på kunne endelig alle mann komme opp på dekk. Mens vi stod ute begynte nordavinden å blåse mot oss, og flere trakk seg snart ned under dekk igjen. Sjøgangen og den konstante gyngingen begynte å kreve sine ofre i form av sjøsyke.
Om morgenen den 8. april var skipene på vestlig kurs utenfor Kragerø. Et tysk fly kom over oss og like etterpå ble vi overflydd av en norsk dobbeltdekker. Han gransket oss nøye. Skipet vårt lå høyt i sjøen, og så nok ut som en vanlig malmbåt i ballast på vei nordover. Vi så tydelig fjellene langs kysten i det vi passerte Arendal. Plutselig dukket det opp en norsk torpedobåt som sirklet en runde rundt oss, sannsynligvis for å se båtens navn. Etter at vi begge hilste hverandre med flagg, satte de kursen mot Mendoza som gikk i kjølvannet vårt. Mendoza ble bedt om å forlate norsk territorialfarvann. Alvoret i situasjonen gikk opp for oss. Det ble innført skjerpet beredskap.
Det var ikke alle skipene i Seetransportstaffel som nådde sine mål. Flere ble senket. «Rio de Janeiro» ble senket utfor Lillesand 8. april av den polske ubåten «ORP Orzeł». Soldater i full stridsutrustning ble bragt i land.
Bilde: Riksarkivet
Vinden tok seg opp og været ble dårligere. Det minket oddsene for å bli oppdaget. Tåken lå tett og ikke ett eneste lys var tent på båten. Ikke et eneste fyr var å se, og ingen tåkelur. Vi rundet Lindesnes.
Klokken 06.10 den 9. april slapp Tübingen ankeret ved Feistein fyr. Like etter kom et norsk fly og overfløy oss flere ganger. Snart kom en norsk politibåt utover. Selv lovens voktere forholdt seg vennlige da kapteinen rolig fortalte dem at vi hadde «maskinskade».
Ankeret ble lettet og vi gikk mot Stavanger mens stemningen om bord steg. Over Sola så vi fallskjermene som foldet seg ut og vi hørte at det knitret fra maskingeværer i det fjerne.
Klokken 09.00 lå vi som beordret nord for innseilingen til Stavanger. Vi heiste det tyske flagget og ventet på anrop fra land. Om kvelden klokken 19.30 landet et sjøfly like ved oss og ga beskjed om at vi kunne gå til kai.
Mendoza fortøyd like bak Tijuca på Skagenkaien i Stavanger.
Bildesamling: MHFR
Mer om transporten og møte med norske myndigheter 9. april, se:
Håpløs kamp: s. 82-87, 115-116, 125-126, 180-181
militaerhistorie.wordpress.com 