Innledning
Gjennom en rekke korte historier om 9. april samt tiden like før og etter, har Militærhistoriske Forening Rogaland fortalt om de opprivende dager i fylket da Norge ble angrepet av tyske styrker. Det var et nøytralt, fredssøkende land som ikke hadde opplevd krig på 126 år som 9. april 1940 ble invadert. I ettertid er det skrevet mer om denne tid enn om noen andre hendelser i norsk historie. Norge ble formelig «tatt på sengen», både politisk og militært. Det er rettet stor oppmerksomhet på politikernes rolle i 1940. I våre korte historier har vi i svært liten grad berørt denne del. Vi har konsentrert oss om det som skjedde i Rogaland, sett fra tysk, britisk og norsk militær side. Vi har sett norsk tafatthet, tysk besluttsomt vågespill og haltende britisk forståelse for hva som var i ferd med å skje.
I ettertid er det lett å henfalle til kontrafaktisk historiefortelling, dvs. spekulere i hva som ville skjedd «dersom at». Vi forsøker å unngå det, men heller peke på hvorfor det på norsk side ikke gikk slik man egentlig hadde diskutert og planlagt for i årene like før.
Åpningen av Norges første sivile lufthavn på Sola i 1937.
Bildesamling: Stavanger Byarkiv
Det tyske vågespill
Tysk planlegging for Rogaland var fullt og helt konsentrert om Sola flyplass. Alle andre steder ble angrepet med marinestyrker og fly. Den tyske marine var utnyttet maksimalt for å oppnå resultater andre steder. For Stavanger mente man at der var det minst behov for kritiske marineressurser. Det strategisk viktige området var et mål man kunne ta overraskende og intakt. Etter at flyplassen var sikret, kunne man etablere en «luftbro» og forsterke forsvaret med vanlige soldater. Det tunge utstyret kunne lastes på skip som ville ligge klar utenfor kysten og vente til Stavanger havn var sikret. Overraskelse kunne oppnås på to måter. Først ved bruk av fallskjermstyrker som i krig ikke var brukt på denne måte tidligere. Dernest ved å overføre store troppestyrker med transportfly, også det uprøvd i krig. Tyskernes satsing på bruk av det eldgamle angrepsprinsippet overraskelse, viste seg å være riktig.
Kong Haakon VII har nylig ankommet Stavanger med nattruten for å overvære fellesøvelsen på Jæren, 9. august 1938. Fra venstre ser vi kongens adjutant kaptein Fougner, fylkesmann John Norem, general William Steffens, kong Haakon VII, kontreadmiral Carsten Tank-Nielsen og ordfører Lauritz Wilhelm Hansen.
Bildesamling: Stavanger Byarkiv
Norsk organisering og planlegging i Rogaland
Gjennom generalstabsøvelser og feltøvelser like før krigen, hadde man øvet på hvordan man skulle avverge et angrep mot Rogaland. I øvingsforutsetningene la man inn at Sola flyplass var viktig og kunne bli tatt. Så skulle norske styrker slå tilbake. Den underliggende forutsetning var at slike styrker kunne samles og angripe. I 1940 var det ikke på militært hold ansett som mulig at tyskerne kunne angripe alle viktige byer på en gang. Man så for seg et angrep et eller annet sted. Jæren med flyplassen var det mest sannsynlige sted.
Ideen om et fallskjermangrep mot selve flyplassen var drøftet og ble lagt inn i øvelsene, men det synes som få av offiserene så på dette som annet enn en teori, egnet til å skape et godt øvingsscenario. Forsvar av flyplassen var planlagt med stillinger som tydet på angrep fra sjø og hvor Stavanger i avsnittssjefens vurdering, var det mest sannsynlige landingssted.
Kun en av de ferdige bunkersene kunne brukes mot et fallskjermangrep på selve flyplassen. Den var privatfinansiert. De 11 andre ferdige bunkersene, bygget i 1939, hadde avsnittssjefen selv bestemt hvor skulle ligge. Ingen av disse kunne brukes mot et fallskjermangrep mot selve flyplassen. Dette er et talende eksempel på at han ikke vurderte denne type angrep som sannsynlig.
I årevis før 1940 hadde generalmajor Liljedahl i Kristiansand og avsnittssjefen, oberst Spørck vært grunnleggende uenige om hvordan de skulle forsvare Rogaland. Grovt sett kan man si at generalens ordre var strandforsvar. Obersten ville heller legge egne styrkene lenger bak og vente på forsterkninger. Han var redd for at Stavanger kunne bli en rottefelle for norske styrker. Han var også redd for at byen ville bli ødelagt. Uenigheten var ikke løst den 9. april, noe som skulle vise seg å få konsekvenser.
Marinen og Hæren i Rogaland snakket knapt nok sammen. Det var som man planla hver sin krig. Obersten var stort sett ukjent med Marinens disposisjoner. Da sjefen på jagerne Æger søkte kontakt, ble eventuelt samarbeide overlatt til underordnede å diskutere. At det var marinefartøy i Egersund, var tydeligvis ukjent for både obersten og den kaptein han sendte ned for å forsvare byen.
Sjefen for fallskjermjegerne som tok Sola, Oberleutnant Henning Freiherr von Brandis, til venstre sammen med en gruppe fallskjermjegere. Like bak står Oberst von Beeren og Korvettenkapitän Thierfelder. De tre øverste lederne for hver sin våpengren. Helt til høyre ser vi Oberleutnant Clemm von Hohenberg den første tyske fangen tatt av de norske styrkene og i tillegg en av dem som bevitnet signeringen av kapitulasjonsavtalen 23. april.
Bildesamling: Kjell-Ragnar Berge
Kommandoforholdene på Sola var uklare. Her var både fly tilhørende Hæren og Marinen. Sola skulle forsvares seigt. Avsnittssjefen disponerte en bataljon som var forlagt i Stavanger som nøytralitetsvakt. Bataljonen fra IR 11 var nettopp reist og bataljonen fra IR 2 var i ferd med å overta oppdragene. Skiftet skjedde på det mest ugunstige tidspunkt.
Kommandoforholdene på Sola var ikke skikkelig klarlagt. I ettertid ser vi med undring på at Egersund var viktig nok til å avdele en kompanisjef dit, mens Sola ikke fikk ordnet med skikkelige kommandoforhold.
Kommandoforholdene ellers var rotete og uklare, noe som ikke bare var tilfellet i Rogaland.
Vi ser her en rekke underliggende uheldige forhold som samlet sett kom til å virke avgjørende for det videre forløp i Rogaland. Vi kan i dag lure på hvorfor ikke fallskjermtrusselen var bedre forstått. Den tyske operative doktrine og taktikk var imidlertid ikke noe som ble kunngjort overalt, men ble utprøvd i delvis hemmelighet. Om denne type trussel ikke ble helt ut forstått i Norge, så var vi i godt selskap med en rekke andre nasjoners militære elite. Det samme gjaldt Marinenes og Hærens sterke stilling som var institusjonalisert fra 1905. Det skulle mye til for å endre holdning, noe som ikke ble gjort før Ruge i de bevegede aprildager ble utnevnt til sjef for landets militærmakt i krig. Vi fortsatte med to flyvåpen helt til 1944. Selv etter denne tid, hadde Sjøforsvaret vanskeligheter med å akseptere endringen. Skifte av bataljon i nøytralitetsvakten skjedde omkring 1. april. Meget uheldig, men egentlig ikke noe som kunne vært påvirket på lokalt hold. Dette er forhold som først og fremst stammer fra institusjons- og systemsvikt på ulike nivå. Kommandoforholdene lokalt faller også inn under denne kategori, men ikke helt. Her kunne tilfellet Egersund vært løst på annen måte. Det samme gjelder samordningen på Sola. Vi tror også en overveldende følelse hos avsnittssjefen om at nå blir det alvor, mange store arbeidsoppgaver, et manglende stabsapparat, behovet for raske beslutninger og manglende søvn, var med på å forklare hvorfor det innledningsvis gikk som det gikk.
Angrepet kommer
Rotet rundt mobilisering er i norsk litteratur godt forklart som en nasjonal tabbe av format. I Rogaland var det ytterligere rot i og med at generalen i Kristiansand sendte ut mobiliseringsordre personlig til avsnittssjefen 9. april kl. 01.00. Samtidig fikk obersten vite at Norge er under angrep, men ikke fra hvem. Ordren ble trukket tilbake en time senere. Rotet gjorde obersten enda mer usikker. Han ble redd for bataljonen som lå i Madlaleiren. Like etter kl. 04.30 fikk han vite at Egersund var tatt.
Som om ikke dette var nok, fikk vi et ytterligere moment av stor betydning. Mens Kristiansand festning ble angrepet, snakket generalen og obersten med hverandre på telefon. Oberstens tolking av samtalen var at han nå hadde fullmakt til å handle etter beste skjønn. Og han handler. Ikke slik planene og generalen forutsatte, men mer i samsvar med slik han alltid hadde tenkt. Han forlater sitt oppdrag uten at noen tyskere er landsatt på Stavangerhalvøya eller Sola flyplass. Denne samtalen er en av flere hvor general og oberst har hver sin tolking av hva som blir sagt. Denne uklarhet i forholdet general-oberst må de begge to ta ansvaret for. Den påvirker utviklingen på en meget negativ måte.
Kl. 06.15 fikk IR 2 bataljonen ordre om å forflytte seg til Sandnes og så Oltedal. Oberst Spørck utstedte ordre om mobilisering kl. 09.00. Da hadde tyskerne fått fotfeste på flyplassen. Han kunne hatt en sjanse i det vi har kalt mulighetenes øyeblikk. Det oppsto i tyskernes svakeste fase, det øyeblikk da tyskerne landsatte sine 132 fallskjermsoldater. Hadde brorparten av hans disponible bataljon blitt sendt til flyplassen, med sine bombekastere og ni mitraljøser, ville et utfall i tysk favør ha vært mer tvilsomt. Ut fra oppdraget måtte han imidlertid vært forutseende og heldig, gitt de ovennevnte begrensninger.
De videre hendelser er langt mer preget av de lokale sjefers legninger, kunnskaper, holdninger og samarbeid. Derfor har vi sagt at han etter tysk landsetting fikk en ny sjanse til god motstand.
De videre hendelser
Den nye sjanse ble ikke benyttet. Om kvelden den 9. april sendte derimot Spørck en henvendelse til general Liljedahl med spørsmål om han skulle kjøre over til Setesdal med sine styrker mens veien er åpen. Han fikk et kryptisk svar. «Uansett så skal rogalendingene bli igjen». Svaret stanset ikke hans planer om å forflytte alle sine styrker, rogalendingene innbefattet, til Setesdal. Da det den 12. april ble klart at dette ikke gikk, startet planleggingen for en fjellmarsj. På dette tidspunkt opererte han helt på egen hånd uten hensyn til planer og ordrer. Han holdt seg ikke orientert om den fiendtlige situasjon og visste lite om hva tyskerne foretok seg. Alt lå til rette for aktiv oppklaring og god rapportering til ledelsen. Mobiliseringen gikk sin gang, mens tyskerne uforstyrret fikk anledning til å reorganisere og forsterke. På denne tid kunne det tolkes som om begge sider ladet opp for en kommende konfrontasjon. Slik kan vi imidlertid ikke lese situasjonen.
Mobiliseringen pågår for fullt i Dirdal mens soldatene venter på marsjordre.
Bilde: Forsvarsmuseet
Vi ser i ettertid en feltherre som arbeidet bevisst for å komme seg vekk fra Stavangerhalvøya, og komme under generalens vinger i Setesdalsområdet. Hans dyrebare tid gikk med til å planlegge hvordan han skulle komme bort fra Rogaland der han hadde sitt oppdrag. Hva denne vegring mot kamp skyldtes, kan vi bare ane, men det skinner klart gjennom både en uvilje mot å ta ansvar som avsnittssjef, og en defaitistisk holdning.
Kampene
Det ble likevel kjempet i Rogaland. Det som måtte til, var en aggressiv underordnet med god bakgrunn som feltoffiser som obersten så langt ikke hadde hørt på. Det skjedde imidlertid ikke uten at det måtte en ordrenekt til. Major Fredrik Oscar Brandt bestemte seg for å kjempe og ikke følge etter obersten på hans marsj mot Setesdal. Det har nok i det fremherskende miljø den gang, satt langt inne. Han fant en måte som ga muligheter for å skape en fullbyrdet kjensgjerning. Den ble basert på at han hadde en meningsfelle i oberstens adjutant, kaptein Helling. Det ble til slutt kjempet i Gloppedalen og Dirdal. For de utrente norske soldatene var dette store påkjenninger, men tapene var små. Kampene var utmattende og de «usårlige» flyene belastende for stridsmoralen. I tillegg innebar de norske disposisjoner en rekke formålsløse marsjer som slet ut troppene. Da Brandt ble drept, kapitulerte de norske styrker ganske umiddelbart.
En av stillingene som dekket veien ned til Dirdal under mobiliseringen de første dagene i april. Senere ble feltvakten flyttet frem til Oltedal.
Bilde: Forsvarsmuseet
I ettertid
Brandts handlemåte var som manna for general Ruge som mente man skulle slåss med de midlene man hadde, «det ville være ødeleggende for vårt folks selvaktelse, hvis vi gav opp striden for vår frihet før det ytterste var forsøkt».[i]
Kampene i Rogaland ga et eksempel om ikke å gi opp. De tente vilje til motstand i de kommende år. Historiene fra Dirdal og Oltedal ble gjenfortalt, og soldatene som hadde vært med, fikk lokal status. Virkeligheten var imidlertid mer nyansert med flere som unndro seg kamp eller regelrett deserterte. Andre deltakere kom hjem etter krigen, hedret med de høyeste utmerkelser Norge kunne gi. Oberst Eriksen på Oscarsborg, major Brandt i Dirdal og Gloppedal, major Holtermann på Hegra festning og Fleischer i Nord-Norge, var eksempler som bidro til utformingen av kgl. res. av 10. juni 1949, Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge.
Brandt gjorde at IR 2s og IR 8s faner kunne smykke seg med «Jæren 1940», noe som ikke skjedde der man ga opp uten kamp. De tre ledende offiserer fra kampene, oberst Gunnar Spørck, major Georg Lorange og major Fredrik Oscar Brandt ble etter krigen hedret med den høyt hengende St. Olavsmedaljen med ekegren. Man kan ha sine meninger om denne tildeling. Det er imidlertid hevet over tvil at uten Brandts ordrenekt og innsats, ville det ikke vært utdelt noen slike medaljer etter felttoget i Rogaland. Heller ikke ville fanene til de to kjempende regimenter fått hedersnavnet Jæren på sine faner.
Det har tatt lang tid å forsone seg med alle sider av forholdet Liljedahl, Spørck og Brandt. Da Wyllers bok om Aprildagene 1940 ble utgitt, førte dette til rasende kommentarer fra Brandts nærmeste offiserer og etterlatte familie. Forsvarets Krigshistoriske Avdeling ble blandet inn og ga en hard dom over Wyllers bok. Debatten ebbet noe ut etter forsonende kommentarer i Stavanger Aftenblad i 1960. Forholdet Spørck – Liljedahl ble uforsonlig til det siste. Da Liljedahl skrev til Spørck etter krigen og håpet på at hans bitterhet mot han ville gi seg med tiden svarte Spørck avvisende: «Jeg har ikke et øyeblikk næret bitterhet overfor Dem, kun forakt». Liljedahl ble som kjent dømt til 60 dagers fengsel etter krigen. Boken Håpløs Kamp behandler alle disse sider av krigen i Rogaland i 1940 basert på et utrolig rikholdig kildemateriale fra norsk, tysk og britisk side.
”Håpløs kamp” er tredje bind i serien ”Glimt fra okkupasjonen” og tar på et unikt vis for seg kampene i Rogaland i aprildagene 1940.
Etter at Håpløs Kamp ble utgitt i 2016, er det rettslige grunnlaget for å felle Liljedahl blitt problematisert av h.r. advokat Leif Middelthon og motsagt av Jørn Buø. Debatten er avsluttet etter å ha versert i Norsk Militært Tidsskrift.[ii] Bølgene etter kampene i 1940 vekker etter 80 år fremdeles følelser.
Kilder
Kristiansen, Tom. Hærføreren Otto Ruge. Aschehoug 2019
MHFR: Håpløs kamp. Commentum 2016.
Norsk Militært Tidsskrift (NMT) 2018, 2019 og 2020.
Noter:
[i] Kristiansen s. 53
[ii] Se NMT nr. 3/2018, 2/2019 og 1/2020
militaerhistorie.wordpress.com 