Avløsningen av bataljonen fra Infanteriregiment 11 (IR 11) hadde kommet på det verst tenkelig tidspunkt. 9. april hadde Bataljon 1/Infanteriregiment nr. 2
(Bn 1/IR 2) knapt fått innrettet seg på Madla og begynt å overta oppdragene som bataljonen fra IR 11 hadde hatt. Denne styrken var den eneste som før eventuell mobilisering, var til disposisjon for avsnittssjefen, oberst Gunnar Spørck.
Soldater til hest. Laugmandens Conditori i bakgrunnen. Konditoriet hadde adresse Øvre Strandgate 8.
Natt til 9. april ble en travel natt for obersten. Allerede klokken 01.00 fikk han mobiliseringsordre pr. telefon fra general Liljedahl. Spørck dro fra sin bolig i Frue Terrasse 12 ned til regimentskontoret og formidlet ordren til de av sin stab som nå var der.
Nå børstet man støv av mobiliseringsplanene. For obersten selv innebar dette at han ikke bare var ansvarlig for et nøytralitetsvern. Han var nå avsnittssjef og skulle forholde seg til de utarbeidede forsvarsplaner. De gikk ut på at forsvaret skulle tas opp ved stranden. Klokken 01.45 ble vaktlag fra IR 2 bataljonen sendt til Randaberg, Tastaveden, Dusavik og Presteskjær bro. Generalen i Kristiansand hadde imidlertid vært for rask på labben. Mobiliseringsordren ble trukket tilbake. Engstelsen hos Spørck forsvant likevel ikke. Klokken 03.30 beordret han et kompani sendt til Tastaveden. Busser var rekvirert. Dette gikk greit. Litt over en time senere fikk Spørck en melding som kom til å få stor betydning. Tyskerne hadde besatt Egersund. Kaptein Dehli og en tropp var tatt til fange.
Omkring klokken 05.00 snakket generalen og obersten igjen sammen på telefon. Og fra nå av viste det seg at begge offiserer tolket samtalene seg imellom på ulike måter. Spørck mente han nå hadde fått tillatelse til å handle som han selv ville. Generalen mente forsvarsplanene var klare og skulle følges. Den gamle uenighet som hadde preget alle forsvarsforberedelsene i flere år, slo nå ut i full blomst. Obersten var redd for å bli fanget i en «rottefelle» som han sa. Med tyskerne i Egersund, mente han at dette kunne skje. Uten søvn denne natten og preget av hendelsene, begynte han å bli redd for å være der han var. Han revurderte sine disposisjoner så langt og beordret Bn 1/IR 2 til å forflytte seg til Austrått ved Sandnes. Der skulle de få ny ordre. Mens forflytningen pågikk, var han meget trøtt og utilpass kommet på plass på hotell Sverre i Sandnes hvor han sammen med sjef Bn1/IR 2, major Lorange og sine nærmeste spiste frokost. Han forteller senere at han tente sin pipe og vurderte situasjonen. Skulle han forsvare Sola eller gå til Oltedal. Fremdeles var det kun tyske styrker i Egersund. Utenfor Feistein fyr lå noen tyske handelsskip. Det tyske skipet Roda lå i Stavanger. Der lå imidlertid jageren Æger og ingen fiende var meldt. Under øvelsene før krigen hadde flyplassen på Sola stått frem som et viktig strategisk mål. Å bruke fallskjermstyrker, var så nytt og ukjent at en slik trussel ikke var tatt alvorlig nok på tross av mange advarsler.
Under frokosten hadde imidlertid tiden løpt fra obersten. Tyske fly med fallskjermjegere var allerede i luften på vei mot Sola mens Bn 1/IR 2 var på vei mot Sandnes og Oltedal. Om han virkelig vurderte de to handlemåter, Sola eller Oltedal, så var muligheten til å gå mot Sola eller innta en høvelig utgangsstilling, for lengst gått tapt.
Mobiliseringsstedet på Bråstein var det gamle meieriet. Her fikk soldatene fra IR 8 utlevert nødvendig utstyr før de ble marsjert eller kjørt videre til Dirdal.
Bildesamling: MHFR
Forflytningsordren til Sandnes og Oltedal innebar i praksis at han slik utviklingen kom til å skje, hadde fratatt seg selv mulighetene til forsvar av Nord-Jæren med Sola flyplass uten at noen tyske styrker var landsatt. Sola flyplass var under alle øvelser før krigen tillagt strategisk verdi. Det å ikke ha klargjort et effektivt forsvar her, gjorde at tyskernes dristige planer fikk full uttelling. Med alle norske styrker borte, var det bare få timer om å gjøre før Stavanger var tatt og den store tyske luftbroen kunne iverksettes.
Da han klokken 09.00 sendte ut mobiliseringsvarsel til IR 8’s to feltbataljoner, hadde tyske fallskjermstyrker tatt Sola flyplass. Klokken 10.00 hadde Bn 1/IR nådd Oltedal. Mobiliseringen av feltbataljonene fra IR 8 gikk nå sin gang. Vernepliktige strømmet til depotene. For Spørck var spørsmålet hva han nå kunne gjøre? Skulle han kjempe i det sterke forsvarslendet der han var, eller skulle han kapitulere? Han valgte å begynne planleggingen for en tredje løsning, å overføre styrkene til Setesdal og der forsterke styrkene under general Liljedahls kommando. Med dette starter en underlig planlegging for å komme seg unna, via vei eller over fjellet. Oberstens tanker og ordrer de kommende dager er konsentrert om dette og endrer seg ikke før han får vite at styrkene i Setesdal har kapitulert og at deler av hans egne styrker mot hans ordrer, er i kamp. Vi kommer tilbake til dette.
Norske soldater med en rekvirert lastebil utenfor Sandnes.
Bilde: Dalane Folkemuseum
Militærhistorisk forening Rogaland (MHFR) har gitt omfattende omtale om de dramatiske timene den 9. april 1940 og hva avsnittssjefen, oberst Gunnar Spørck gjorde i timene rett forut og etter angrepet på Sola. Se boken Håpløs Kamp, utgitt i 2016.
militaerhistorie.wordpress.com 